| ![]() ![]() ![]() ![]() DÉCOLÉRER, verbe intrans. Étymol. et Hist. 1. xvies. adj. substantivé li decholeré (H. Estienne, Dial. du lang. franç. ital., II, 291 ds Hug.), attest. isolée; 2. 1836 verbe décolérer (Stendhal, L. Leuwen, t. 2, p. 148). Dér. de colère*; 1 suff. -é*, 2 dés. -er; préf. dé-*. |